Studenter utfordrer rør-i-rør-standarden

Ole Magnus Røsholm, Kai Skoglund og Marius J. Hansen har brukt siste året på å undersøke hvordan regelverk, materialvalg og vaner former måten vi bygger vanninstallasjoner på. Arbeidet har vekket interesse i bransjen, og viser hvordan studenter kan bidra med friske perspektiver og kritiske spørsmål.

– TEK17 åpner i prinsippet for andre løsninger, men i praksis holder vi oss til rør-i-rør fordi forsikringsbransjen og sentrale aktører ser dette som den tryggeste løsningen, sier Ole Magnus Røsholm.

– Spørsmålet er om dette alltid er den mest hensiktsmessige veien videre.

Historie preger valg

Studentene peker på at erfaringene fra 1970-tallet har hatt stor betydning for dagens praksis. Skader fra innebygde kobberrør skapte en forsiktighetskultur som banet vei for rør-i-rør som «den trygge løsningen». Samtidig ser de at andre land, som Tyskland, legger mer vekt på vannhygiene og sirkulasjon, med systemer som kan redusere risikoen for bakterievekst i stillestående vann.

– Det er verdt å spørre om kravene vi holder fast ved fortsatt er like relevante, når vi har nye materialer og teknologi tilgjengelig, sier Kai Skoglund.

Vannkvalitet i fokus

En viktig problemstilling studentene løfter frem, er hvordan norske systemer ivaretar vannkvalitet. I Tyskland finnes det klare regler for å hindre stillestående vann, blant annet at alt tappevann skal skiftes ut minst hver 72. time.

– Vi snakker ofte om at rør-i-rør er trygt, men hva med vannkvaliteten? Vet vi nok om hvordan stillestående vann i fordelerskap påvirker mikrobiologisk vekst? spør Skoglund.

Studentprosjekt som vekker debatt

Gjennom prosjektet har studentene intervjuet aktører som SINTEF, Direktoratet for byggkvalitet, Fagrådet for våtrom og Tryg Forsikring. Flere peker på at dagens praksis kan være i overkant konservativ, og at det er rom for å diskutere nye løsninger.

Marius J. Hansen trekker spesielt frem et system som brukes mye i Europa, men som ikke får innpass i Norge fordi det ikke passer med dagens tolkning av regelverket.

– Vi ser at prosjektene ofte stoppes allerede på tegnebrettet, selv om løsningen teknisk sett kunne oppfylt intensjonen i forskriftene.

Motivasjon for å tenke nytt

Prosjektet har ikke som mål å konkludere med hvilken løsning som er best, men å starte en faglig diskusjon om hvordan vi bygger.

– Det viktigste vi kan oppnå, er å bidra til en samtale i bransjen om hvorfor vi gjør som vi gjør. Kanskje finnes det bedre løsninger, hvis vi tør å se utenfor Norges grenser, sier Skoglund.

For Fagskolen Innlandet viser dette hovedprosjektet hvordan studentarbeid kan være relevant langt utover klasserommet. Som i dette tilfellet ved å utfordre etablerte sannheter og peke på nye muligheter for en hel bransje.

Sammendrag av prosjektet

Prosjektrapporten presenterte en komparativ analyse av sanitærinstallasjoner for tappevann i Norge og Tyskland. Gjennom systematisk sammenligning av tekniske løsninger, regulatoriske rammeverk og installasjonsmetoder, ble det avdekket fundamentale forskjeller i tilnærmingen til tappevannsinstallasjoner. Mens Norge prioriterer vannskadesikring og utskiftbarhet gjennom rør-i-rør-systemer, fokuserer Tyskland på vannkvalitet og hygiene med ringledningssystemer og pressfittings.

Oppgaven kombinerte intervjuer med sentrale aktører i bransjen, teknisk dokumentasjon, og analyse av forskrifter i begge land. Dette avdekket at forskjellene ikke primært skyldes tekniske nødvendigheter, men heller ulike prioriteringer i regelverk og bransjepraksis. Intervjuene tyder på at norske krav til utskiftbarhet kan være for konservative i lys av nyere materialer og teknologi, og at bransjen er åpen for å revurdere dagens praksis. Rapporten konkluderer med at en mer balansert tilnærming som vektlegger både vannskadesikring, vannkvalitet og ressurseffektivitet kan gi betydelige tekniske, økonomiske og miljømessige fordeler.